​Under avdukningen av Fredsfrisen den 16 november vil en gruppe utføre en Peace Power øvelse utviklet av den kinesiske legen Grand Master Fan Xiulan på 2000-tallet, på bestilling fra en gruppe tidligere fredsprisvinnere
Fredskraftens Biyun er en helsebevarende metode innen medisinsk qigong som bygger videre på overlevert kunnskap fra formødre og -fedre til Fan Xiulan

I Norge er hovedtrener for øvelsen Anne-Marie Giørtz og hun vil selv utøve sammen med gruppen. For mer info om øvelsen se her

Conversation on radiOrakel between Gitte Sætre and Peace Activist Corner by Heidi Steen Jensen



​​Hva er godt kreativt håndverk?

Prosjektet er en invitasjon til å snakke mer om freden og hvordan vi oppnår mer av den i livene våre. Hvordan bygges fredskultur?
Plasseringen mellom Oslo Rådhus og Nobel Fredssenter knytter maleriet til fredsprisens visjon og Oslo kommune sin status som Mayors for Peace, menneskerettighets by og undertegner av FN atomvåpen forbud.

Gitte Sætre har stilt spørsmålet om hvordan Alf Rolfsens “Okkupasjonsfrise” i Oslo Rådhus ville sett ut i dag. Hun er inspirert av hans verk og hans konsept "rombilder" som handler om å skape en dyp forbindelse mellom betrakteren og kunstverket hvor publikum inviteres inn i en oppslukende opplevelse, som en del av en kosmisk orden. Betrakteren er ikke bare en passiv tilskuer, men blir nærmest en hovedfigur i komposisjonen. Rolfsen mente at kunstens kraft ligger i det menneskelige uttrykket, symbolisert gjennom hånden, hvor kunst er en måte å utforske grunnleggende spørsmål om skapelse og tilhørighet. Verkene skulle oppleves etappevis, med en nærmest meditativ tilnærming. Fokuset på spontanitet, liv og umiddelbar glede fremfor perfeksjon er noe fredsfrisen anno 2024 har forsøkt å etterleve.

Gitte Sætre (f. 1975) er en anerkjent billedkunstner med en kunstnerisk praksis som er både mangfoldig og dypt engasjert i samfunnsmessige og politiske spørsmål. Sætres tilnærming kjennetegnes av en sterk tro på kunstens potensial for å skape sosial endring og kollektiv refleksjon. Hun har jobbet med prosjektet siden hun var med å arrangere Krigsteateret Trident Juncture på Den Nationale Scene i Bergen i 2017.




​Samtale mellom Gitte Sætre, kunstneren bak fredsfrisen og Vibeke Christensen, produsent i Mesén 


Vibeke Christensen: Du har skapt en 15 meter lang fredsfrise som skal plasseres på Olav Vs plass i forbindelse med Nobels fredsprisutdeling i Oslo 2024. Kan du fortelle oss om hvordan prosjektet ble til, og hva du håper å oppnå med dette verket?
 
Gitte Sætre: Ja, fredsfrisen er et resultat av samtaler jeg har hatt med ulike representanter fra sivilbefolkningen om hvordan vi kan bygge en kultur av fred. Jeg ønsket å visualisere disse tankene gjennom et monumentalt verk som plasseres ute, mellom Oslo Rådhus og Nobels Fredssenter, og som leder opp til selve fredsprisutdelingen. Dette kunstverket er ikke bare en estetisk installasjon; det er en invitasjon til refleksjon og samtale. Spørsmålet jeg har stilt meg gjennom prosessen er: Hvordan bygger vi egentlig en kultur av fred i dag?

Vibeke Christensen: Tittelen på prosjektet ditt, Fredskultur, er slående og sammensatt. Hvor kommer den fra?
​
Gitte Sætre: Fredskultur er inspirert av FN og UNESCO, hvor Ingeborg Breines, en ledende norsk stemme innen fredsarbeid, har vært særlig aktiv. Hun har jobbet med å synliggjøre at fredskultur handler om mer enn å unngå krig. Det dreier seg om å bygge samfunn som verdsetter solidaritet, samarbeid og en ikke-voldelig tilnærming i alle deler av livet. Denne ideen resonnerte dypt med meg, og tittelen ble naturlig i dette prosjektet, som gjennom kunsten søker å både visualisere og praktisere disse verdiene.

Vibeke Christensen: Du trekker linjer tilbake til freskobrødrenes arbeider i Oslo rådhus, og har nevnt at du er inspirert av Alf Rolfsens verk. Hvordan har disse historiske referansene påvirket fredsfrisen din?

Gitte Sætre: Absolutt, freskobrødrenes arbeid, særlig Alf Rolfsens "Okkupasjonsfrise," har vært en stor inspirasjon. De skapte klare, visuelle bilder av et samfunn som resonnerte med samtiden. Jeg har stilt meg spørsmålet: Hvordan ville Rolfsens frise sett ut i dag?
I fredsfrisen har jeg reflektert over denne tradisjonen, men også forsøkt å bringe inn flere dimensjoner av livet i dag. Jeg arbeider med Rolfsens konsept om "rombilder" – kunsten å skape en dyp forbindelse mellom kunstverket og betrakteren, hvor publikum inviteres inn som aktive deltagere i en større orden, hvor man skal tenke selv og ikke spille på krigens og terrorens estetikk.

Vibeke Christensen: Freskomaleriet er en teknikk med lange tradisjoner, men som har blitt mindre vanlig i vår tid. Hva har drevet deg til å arbeide med denne teknikken, og hva betyr den for deg i et moderne perspektiv?

Gitte Sætre: For meg er freskomaleriet en monumental form som har et unikt potensial for å formidle komplekse budskap. Det er en teknikk som krever dedikasjon, men den gir også en særegen mulighet til å skape varige, store verk som engasjerer betrakteren på en annen måte enn mindre formater. I fredsfrisen anno 2024 har jeg forsøkt å forene denne gamle teknikken med et moderne innhold, hvor verket ikke bare representerer virkeligheten, men går "mer enn representasjonelt" – det utforsker dypere lag av mening, følelser og konsepter knyttet til fredskultur.

Vibeke Christensen: Du har kalt prosjektet ditt "Freskosøstrene" og nevner at du viderefører freskobrødrenes arv, men med en feministisk og performativ tilnærming. Kan du forklare hva du mener med det?

Gitte Sætre: "Freskosøstrene" tar opp tråden der freskobrødrene stoppet, men med nye perspektiver som inkluderer kvinnelige erfaringer og stemmer som ikke fikk plass i det offentlige rom på 1930-tallet. Vi bringer inn dimensjoner som økosystemer og marginaliserte grupper, og prosjektet ønsker å utfordre de tradisjonelle narrativene om hvem som bygger samfunn. Vårt arbeid handler om å visualisere håp, fellesskap og muligheten for fred, samtidig som vi utfordrer hat, fremmedfrykt og polarisering.

Vibeke Christensen: Det virker som om dette prosjektet handler om mye mer enn bare kunst. Hva ser du som kunstens rolle i samfunnet i dag, og hvordan plasserer du ditt arbeid i en større kontekst?

Gitte Sætre: Kunstens rolle i dag, slik jeg ser det, handler om å være en aktiv deltager i samfunnsdebatten, ikke bare en dekorasjon. Jeg vil at mine verk skal fungere som en tankesmie, hvor ulike perspektiver møtes, og hvor nye idéer kan oppstå. "Freskosøstrene" er et politisk prosjekt som synliggjør noen usynlige krefter i samfunnet – de frivillige, de papirløse, kunstnerne og de som jobber uten lønn for å bevare demokratiet. 

Vibeke Christensen: Det høres ut som fredsfrisen også har en dyp politisk forankring. Hvordan knytter du dette verket til fredsprisens visjon og Oslo kommunes rolle som en Mayors for Peace-by?

Gitte Sætre: Fredsfrisen er plassert mellom Nobels Fredssenter og Oslo Rådhus, to symboltunge institusjoner som begge har forpliktet seg til å jobbe for fred. Oslo er en Mayors for Peace-by, og har signert FNs atomvåpenforbud. Jeg ønsker at frisen skal være et visuelt uttrykk for dette forpliktende ansvaret. Det er en påminnelse om at fred ikke bare er noe som skjer internasjonalt, men noe som bygges lokalt, i vårt daglige liv og i vår omgang med hverandre.Og jeg drømmer om at Norge skal få sitt et Fredsdepartement innen 2030.

Vibeke Christensen: Du snakker om å skape verk som er "mer enn representasjonelle." Kan du utdype hva du mener med dette, og hvordan dette synet kommer til uttrykk i fredsfrisen?

Gitte Sætre: Et "mer enn representasjonelt" verk går utover det å bare avbilde virkeligheten. Det inviterer betrakteren til å tenke dypere over hva de ser, og reflektere over sine omgivelser og sitt sted i verden. Det inkluderer stemninger og følelser, ting som ikke lett lar seg måle og tegne opp men som er viktige faktorer i livene våre.

Vibeke Christensen: Kan du forklare hvordan Akt 5: FREDSKULTUR passer inn i den større sammenhengen av ditt prosjekt, og hvordan denne akten bygger videre på de fire foregående?

Gitte Sætre: Hva jeg gjør nå på Olav Vs plass er den siste i en serie på fem akter. Alle utforsker ulike aspekter av sikkerhetspolitikk og hva det betyr for oss som samfunn hvordan vi definerer sikkerhet. Hver akt har vært en  undersøkelse, som tematiserer sikkerhet, medborgerskap og Krig/Fred på nye måter. Serien startet med Akt 1 på Den Nationale Scene i Bergen i 2017 som handlet NATO. Akt 2 var en Fredsfesival på USF Verftet i Bergen, AKT 3 var en kunstutstilling i et galleri og Akt 4 var en performative teaterforestilling som hadde den fine tittelen Kommisjonen for de gode Løsningene.  Akt 5 stiller spørsmål ved selve definisjonen av fred, ikke for å  finne én enkel forståelse, men heller å inspirere til refleksjon rundt hva en varig og bærekraftig fred krever både av oss som individer og som samfunn. Alle aktene er beskrevet her på min nettside. Anbefaler å se filmen fra Den Nationale Scene, de syv kvinnene sier mye klokt.
I Kommisjonen for de Gode Løsningene samlet jeg syv kvinner som delte sine visjoner for fremtidens i form av nyttårstaler. Denne akten iscenesatte en utopisk framtid, et tilbakeblikk fra 2052, der vi åpnet for dialoger om klodens fremtid og det gode liv.
Noen konfrontert menneskelig sårbarhet i møte med statsmakt og nasjonalismens krav til individet.

Disse tidligere aktene har til sammen skapt en flerfasettert diskusjon om hva sikkerhet, trygghet og fellesskap betyr for oss, og hvordan disse konseptene utfordres og utvikles. Dette ga grunnlag for å nå utforske begrepet fred – ikke bare som fravær av krig, men som en aktiv tilstand vi selv er ansvarlige for å forme.
​
Vibeke Christensen: Hva håper du at publikum sitter igjen med etter å ha sett fredsfrisen?

Gitte Sætre: Jeg håper publikum blir inspirert til å reflektere over hva en fredskultur kan være i deres eget liv. Fred handler om mer enn fravær av krig – det handler om rettferdighet, fellesskap og en dyp respekt for menneskelig verdighet. Jeg vil at verket skal minne oss på vårt felles ansvar for å bygge en bedre fremtid, og jeg håper det kan bidra til en større samtale om hvordan vi kan nå dit sammen

Vibeke Christensen: Dette er et spørsmål jeg kunne ha startet med, Du har arbeidet med krig og fred som tematikker i over tjue år. Hvorfor har disse konstruksjonene fascinert deg så lenge som kunstner?

Gitte: Krig og fred representerer noe fundamentalt for meg, noe som går dypere enn bare tilstander mellom nasjoner. De speiler selve menneskets natur og de komplekse strukturene i samfunnet vårt. Gjennom kunsten har jeg prøvd å utforske hvordan krig fremkaller våre mest intense og ofte mørke sider – hvordan den setter kollektive handlinger og ideologiske overbevisninger på spissen, og hvordan den tvinger enkeltmennesker til å kjempe for sin egen verdighet.
Krig gjør det nesten umulig å diskutere menneskerettigheter, fordi den bryter ned selve verdiene disse rettighetene bygger på. Den skaper strukturer der ulikhet ikke bare tolereres, men nærmest blir nødvendige elementer, og økonomier formes for å opprettholde en kontinuerlig oppbygging av forsvar. Dette skjer på bekostning av grunnleggende behov som utdanning, helse og kulturell utvikling. Det er en urettferdighet i hvordan krig bygger økonomier og samtidig skaper og opprettholder dype forskjeller.
Min kunst er et forsøk på å stille spørsmål ved, og noen ganger utfordre, disse konstruksjonene. Jeg ønsker å inspirere til refleksjon rundt fred, ikke som en passiv tilstand, men som noe vi aktivt må bygge – i våre politiske rom, i lokalsamfunnene våre, i økonomien, og i de små, hverdagslige valgene vi tar. For meg er kunsten et verktøy til å åpne opp for samtaler om hva som kreves for å bygge en varig fred, og kanskje gi et nytt perspektiv på hvordan vi ser på vår egen rolle i å skape det samfunnet vi ønsker å leve i.

Krig har vært et gjennomgående tema i kunsten gjennom historien, både som en refleksjon av samfunnets mørkeste øyeblikk og som en utforskning av menneskets dyptliggende natur. Fra tidlige sivilisasjoners fresker og relieffer, som dokumenterte heroiske slag og kongers triumfer, til moderne kunstverk som fordømmer krigens brutalitet, har krigen blitt fremstilt på måter som utfordrer, bearbeider og stiller spørsmål ved samfunnets verdier. Krig som kunstnerisk tema fascinerer fordi det viser menneskets evne til både storhet og grusomhet. For mange kunstnere blir krig et speil som reflekterer både individets og samfunnets moral og valg. Krig avslører hvordan makt, frykt og håp kan forme våre handlinger og forståelse av rett og galt. Kunstverk som formidler krigens konsekvenser, kan også fungere som kraftige påminnelser om menneskets sårbarhet og tapene som krig fører med seg, samtidig som de kan appellere til empati og fred.I moderne kunst blir krig ofte brukt som et uttrykk for motstand og en kritikk av samfunnsstrukturer, politiske interesser og økonomiske krefter som driver konflikter. For mange kunstnere har det vært en måte å bearbeide traumer på, gi en stemme til de som har blitt ofre, eller fremme en visjon for en mer rettferdig og fredelig verden. 

Men i lys av Naomi Kleins observasjoner om hvordan krigens minner kan utnyttes, blir det tydelig hvor viktig det er å tilnærme seg dette temaet med varsomhet. Klein beskriver hvordan Israel, i kjølvannet av angrepene 7. oktober, raskt integrerte denne dagen i en nasjonal "minnekultur" som gjennom kunst, teknologi og arkitektur gjør kollektive traumer til opplevelser som andre kan lære av. Dette kan ha en edel hensikt, men det finnes en fare for at denne typen erindring brukes til å rettferdiggjøre grenseløs vold og å opprettholde fortellinger om "det gode mot det onde" hvor Israel fremstår som uplettet og fortjener ubetinget støtte. Når vi ser hvordan slike fortellinger kan brukes til å opprettholde og intensivere konflikter, understreker det behovet for å være kritisk til hvordan krig og traumer presenteres og brukes, selv i kunsten. Det viser også hvordan kunsten kan både skape forståelse og bli et redskap for polarisering, avhengig av hvordan den tolkes og brukes.