KRIGSTEATERET TRIDENT JUNCTURE
Alltid Beredte Bergenskunstnere er opptatt av hvordan kunsten kan spille en rolle i
samfunnet. Kunstnere gjennom alle tider har bidratt til å gi visuell form til viktige politiske
hendelser, og slik skapt plattformer for forståelse av disse hendelsene. Kan kunsten skape
en arena for forståelse i dag, ved å tilby en åpen diskusjonsplattform fri for direkte politisk
målretting og konsekvens?
--
Nå når kruttstøvet har senket seg etter NATO’s øvelse Trident Juncture og kamptreningen
har forflyttet seg til den virtuelle sfære, har vi i militærøvelsens vertsland en gyllen anledning
til å reflektere over hva det er vi har vært med på.
Ved avslutningen av øvelsen kom NATOs aktiviteter tettere innpå oss her i Bergen. Det er
ikke vanlig kost at to skip kolliderer, og spesielt ikke når ett av dem angivelig er her for å ta
vare på vår sikkerhet. Kan vi stole på NATOs lovnader om beskyttelse?
I september, i forkant av øvelsen, sa statsminister Erna Solberg til NTB: “Det er viktig at
amerikanerne viser med handling den klare og tydelige forpliktelsen de har. Amerikanske
soldater som øver i Norge, som er trent for norske forhold, og som sørger for at vi har
forhåndslagring i Norge, bidrar også til at vi har en troverdig støtte fra NATO om den dagen
skulle komme at vi trenger det.” Hun la til at russerne har vist at de har mer mobile styrker og
er bedre rustet enn for noen år tilbake. Norges svar er blant annet storkjøp av ubåter og
kampfly. “I tillegg har vi sett de russiske handlingene, særlig i Ukraina, og en doktrine om at
russere alle steder er Russlands ansvar. Dette har bidratt til opptrapping, økt trening,
modernisering og et mer framskutt samarbeid fra NATOs side”, sa Solberg.
Hva betyr det Erna Solberg forteller oss her? Det er vanskelig å lese hennes ord annerledes
enn at Norges statsminister er redd, at fienden hun er redd for er Russland, og at hun er
redd for at USA ikke vil være en så god venn at de vil prioritere å komme oss til unnsetning
om vårt naboland Russland velger å angripe oss.
Siden vi ble en egen nasjon frem til i dag har Norge bygget opp en identitet både innad og
utad som fredsmekler med tro på dialog, brobygging og nedrustning. Som en liten nasjon
har vi sett vi oss selv i en særstilling som kunne utnyttes til å motarbeide de store
nasjonenes krigshissing og arbeide for fred.
Norge valgte likevel å ta del i NATO-alliansen fra starten, for å knytte tettere bånd til dem vi
anså som å være best rustet til å beskytte oss, etter at nazi-Tysklands okkupasjon hadde latt
oss smertelig erfare at det var lite vi kunne stille opp med alene, og at Storbritannia som
alliansepartner ikke var tilstrekkelig. Med NATO valgte vi USA, og USAs til enhver tid andre
allierte.
Om målet var en allianse med den sterkeste, var nok ikke USA et så dumt valg, for etter
slutten på den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA ble USA verdens udiskutabelt
største militærmakt. Så hva er da motivasjonen bak nåtidens hastverk med å bygge USAs
og NATOs militære muskler enda større? Det er nærliggende å tro at det må være for å
beskytte noe verdifullt som står i fare for å bli utslettet. Ifølge generalsekretær i NATO Jens
Stoltenberg, handler dette verdifulle om “Demokrati. Ytringsfrihet. Medias frihet. Et
uavhengig rettsvesen. Beskyttelse for minoriteter. Dette er verdiene som forener oss. Dette
er verdiene NATO har forsvart siden grunnleggelsen i 1949.” Disse ordene ligner på dem
Stoltenberg ble kjent for i sin nestekjærlighets-tale i Oslo Domkirke etter 22. juli 2011, da han
sa: “Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.” Rundt
om i landet svulmet våre hjerter, vi var stolt over at fredsdiplomati-kjempen Thorvald
Stoltenbergs sønn var vår statsminister og fulgte opp vårt lands tradisjon som fredsmekler
med tro på dialog og brobygging.
Alle fine ord til tross, Jens Stoltenberg følger som Erna Solberg en tankegang som tilsier at
avskrekking ved opprustning er det beste middelet til å avverge et angrep. Under den kalde
krigen var man ute av det gode selskap om man var for opprustning og imot nedrustning,
også fra USAs ståsted. Atomkrig var ikke på ønskelisten. I dag ser denne logikken ut til å
være snudd på hodet, om man skal basere seg på USAs krav om økte militærbudsjetter til 2
prosent av de respektive bruttonasjonalprodukt for alle NATOs medlemsland, og trusselen
om å trekke USA ut av nedrustningsavtalen INF. Stoltenberg og Solbergs tankegang er
dessuten i strid med Norges selvbilde gjennom hele vår nasjons historie.
Er Norge virkelig utsatt for en trussel om angrep? Fra Russland, som allment kjent er den
egentlige identiteten bak dekknavnet “Murinus” som den angripende nasjonen har fått i
NATO-øvelsen Trident Juncture? Og i så tilfelle, hvorfor? Er ikke Russland omringet på alle
kanter av våre militært overlegne allierte NATO-land? Etter murens fall har 13 land som
tidligere tilhørte Sovjetunionen blitt inkludert i NATO, og USA har utplassert militærbaser
overalt i sitt allierte territorium, inkludert vårt. Behovet for maktdemonstrasjon ser ut til å
være stort for verdens udiskutabelt største våpenmakt.
Alle ønsker vi det beste. Men hva dette beste er, og hvilke midler som fører dit, er vi ikke
alltid enige om.
Gjennom historien har man tilnærmet seg problemet om hvordan oppnå fred på ulike måter.
Ideen om Pax Perpetua, den evige freden, var introdusert på 1700-tallet og foreslår en pakt
om fred mellom de sterkeste maktene. De som ikke spiller i denne ligaen må finne seg i å
føye seg etter de sterkere maktenes agenda. Som Erna Solberg formulerte det i sin
nyttårstale i 2017: “Historien har også lært oss hvordan det er å være en liten brikke i
stormaktenes spill”.
Det mest kjente eksempelet på Pax Perpetua er kanskje Pax Augusta, etter keiser Augustus
fra Romertiden, hvor ideen var at vinnerens absolutte herredømme skulle sikre freden. I
nyere tid har dette begrepet blitt brukt på USA i form av Pax Americana, om hvem det
samme kan sies, spesielt etter den kalde krigens slutt. USAs hegemoni har ikke dekket bare
våpenmakt, men også kulturell og økonomisk makt, spredt utover hele kloden.
Pax Perpetua har dessuten vært brukt om motivasjonen for “den gode krigen”, en taleform vi
har vent oss til her i Norge for å refere til krigen for globalt demokrati, individuell frihet og
menneskerettigheter, og for å oppnå “regimeskifter” der hvor myndighetene anses som
fiendtlig stilt mot disse verdiene. Angrepet på i Libya i 2011 er et eksempel på det som har
blitt benevnt som “en god krig”, mens flere ansvarlige politikere i etterkant har stått fram som
angrende på rollen Norge og våre allierte spilte i denne krigen. Spørsmålet er hvorfor de
angret, hvis det var allmenngyldige verdier man kjempet for? Dag-Magne Lunde i
veteranforbundet NVIO sa i en kommentar til Libya-rapporten som kom i september at “Det
er viktig at soldatane kan stole på at avgjersler frå politisk hald er grundig gjennomgått og
grunngitt, slik at dei ikkje blir sitjande igjen med ein følelse av at dei har vore med på noko
dei ikkje burde”.
Rundt den franske revolusjonen forsøkte filosofen Immanuel Kant å modifisere begrepet Pax
Perpetua til å gjelde en universalistisk evig fred, som involverte alle impliserte parter på en
jevnbyrdig og gjensidig basis. Noen år senere advarte en annen tysk filosof, G. W. F. Hegel,
om at kriger i Pax Perpetuas navn kunne føre til en altomfattende krig, fordi det ikke er mulig
å tvinge universelle verdier nedover hodet på en nasjon eller et folk. De må som et fritt og
uavhengig folk selv velge dem.
Da den norske grunnloven ble undertegnet 17. Mai 1814, stod folkesuvereniteten i høysetet.
Grunnlovsforsamlingen baserte seg på Rousseaus samfunnskontraktsteori, hvor
suvereniteten i utgangspunktet tilhører folket, og ikke kan overdras til en hersker, kun til en
overordnet “almenvilje”. I praksis kom dette til å bety at folket ikke kan frasi seg
suvereniteten. Dette betyr igjen at det er vi, folket, som er våre politikere og øvrige
myndigheters oppdragsgivere, velgere og garantister, og at vi står fritt til selv å velge våre
universelle verdier og allianser.
Har vi fulgt godt nok med på hvilken kurs som stakes ut for vårt lands fremtid? Vi erfarer nå
konsekvensene av siste langtidsplan for Forsvaret som ble vedtatt for to år siden. “Norge er
NATO i nord – derfor styrker vi også ytterligere vår innsats nettopp der”, sa forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide i forbindelse med lanseringen av planene. Om vi ønsker oss stabilitet og
forutsigbarhet, og det ser ut til å være utstrakt enighet om USAs president Donald Trumps
utilregnelighet, er det da et klokt valg å lene seg enda tyngre på en allianse hvor nettopp
denne utilregnelige presidenten sitter i førersetet?
Alle ønsker vi det beste, og vi forsøker stort sett så godt vi kan å få til en best mulig
sameksistens, uten vold og konflikt. Innbyggerne i de mest utsatte områdene av
øvelsesaktiviteten under Trident Juncture har vært fremstående eksempler på dette, når de
har møtt tusenvis av soldater med tanks og øvrig opprustning som har kjørt ut på jorder,
krysset skoleveien, larmet og bråkt og skapt forsinkelser på veiene, med en
beundringsverdig toleranse og tålmodighet. Lokalavisen Arbeidets Rett, som utgis på Røros
og dekker et område hvor øvelsen Trident Juncture har foregått spesielt tett innpå
lokalbefolkningens hverdagsliv, har de siste ukene hatt overskrifter som disse: “Mona og
Anne Marie kjørte i gang vaffelpressa da stridsvognene dundret inn i bygda” og “Ronny og
Britt våknet av at huset var omringet av soldater”, hvor saken fortsetter slik: “ Men at hele
gården skulle bli fylt opp med soldater har vi ikke fått noe beskjed om. Det er ikke noe
problem for oss. Soldatene virker så hyggelig og noen av dem spurte Ronny om å få sette
ryggsekkene sine i vedskålen så de ikke ble bløte, sier Britt.”
Det er uendelig mye godhet i menneskeheten, og i den norske befolkningen. Uten et uttalt
mål om det gode, har vi problemer med å rettferdiggjøre våre handlinger, både overfor oss
selv og andre. Også generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, bygger sine argumenter
for militær opprustning på det gode i mennesket. Men frykten er ikke godhetens beste
sengekamerat, som vi vet kan frykt føre til overilte beslutninger med uønskede
konsekvenser, uansett hvor gode intensjonene er. For mye godhet i form av passivitet og
medgjørlighet kan også slå over i negative resultater. Det er ikke enkelt å finne en oppskrift
for hvordan oppnå en varlig fredelig sameksistens, menneskeheten har strevd med dette
problemet i tusenvis av år. Men vi kan stolt finne fotfeste i vår norske
folkesuverenitets-tradisjon, som gir oss en plattform som et fritt og uavhengig folk som selv
er i stand til å velge våre universelle verdier og allianser, med sikte på fredelig sameksistens
innad i nasjonen og med våre naboland, nå og i fremtiden.
Alltid Beredte Bergenskunstnere er opptatt av hvordan kunsten kan spille en rolle i
samfunnet. Kunstnere gjennom alle tider har bidratt til å gi visuell form til viktige politiske
hendelser, og slik skapt plattformer for forståelse av disse hendelsene. Kan kunsten skape
en arena for forståelse i dag, ved å tilby en åpen diskusjonsplattform fri for direkte politisk
målretting og konsekvens?
--
Nå når kruttstøvet har senket seg etter NATO’s øvelse Trident Juncture og kamptreningen
har forflyttet seg til den virtuelle sfære, har vi i militærøvelsens vertsland en gyllen anledning
til å reflektere over hva det er vi har vært med på.
Ved avslutningen av øvelsen kom NATOs aktiviteter tettere innpå oss her i Bergen. Det er
ikke vanlig kost at to skip kolliderer, og spesielt ikke når ett av dem angivelig er her for å ta
vare på vår sikkerhet. Kan vi stole på NATOs lovnader om beskyttelse?
I september, i forkant av øvelsen, sa statsminister Erna Solberg til NTB: “Det er viktig at
amerikanerne viser med handling den klare og tydelige forpliktelsen de har. Amerikanske
soldater som øver i Norge, som er trent for norske forhold, og som sørger for at vi har
forhåndslagring i Norge, bidrar også til at vi har en troverdig støtte fra NATO om den dagen
skulle komme at vi trenger det.” Hun la til at russerne har vist at de har mer mobile styrker og
er bedre rustet enn for noen år tilbake. Norges svar er blant annet storkjøp av ubåter og
kampfly. “I tillegg har vi sett de russiske handlingene, særlig i Ukraina, og en doktrine om at
russere alle steder er Russlands ansvar. Dette har bidratt til opptrapping, økt trening,
modernisering og et mer framskutt samarbeid fra NATOs side”, sa Solberg.
Hva betyr det Erna Solberg forteller oss her? Det er vanskelig å lese hennes ord annerledes
enn at Norges statsminister er redd, at fienden hun er redd for er Russland, og at hun er
redd for at USA ikke vil være en så god venn at de vil prioritere å komme oss til unnsetning
om vårt naboland Russland velger å angripe oss.
Siden vi ble en egen nasjon frem til i dag har Norge bygget opp en identitet både innad og
utad som fredsmekler med tro på dialog, brobygging og nedrustning. Som en liten nasjon
har vi sett vi oss selv i en særstilling som kunne utnyttes til å motarbeide de store
nasjonenes krigshissing og arbeide for fred.
Norge valgte likevel å ta del i NATO-alliansen fra starten, for å knytte tettere bånd til dem vi
anså som å være best rustet til å beskytte oss, etter at nazi-Tysklands okkupasjon hadde latt
oss smertelig erfare at det var lite vi kunne stille opp med alene, og at Storbritannia som
alliansepartner ikke var tilstrekkelig. Med NATO valgte vi USA, og USAs til enhver tid andre
allierte.
Om målet var en allianse med den sterkeste, var nok ikke USA et så dumt valg, for etter
slutten på den kalde krigen mellom Sovjetunionen og USA ble USA verdens udiskutabelt
største militærmakt. Så hva er da motivasjonen bak nåtidens hastverk med å bygge USAs
og NATOs militære muskler enda større? Det er nærliggende å tro at det må være for å
beskytte noe verdifullt som står i fare for å bli utslettet. Ifølge generalsekretær i NATO Jens
Stoltenberg, handler dette verdifulle om “Demokrati. Ytringsfrihet. Medias frihet. Et
uavhengig rettsvesen. Beskyttelse for minoriteter. Dette er verdiene som forener oss. Dette
er verdiene NATO har forsvart siden grunnleggelsen i 1949.” Disse ordene ligner på dem
Stoltenberg ble kjent for i sin nestekjærlighets-tale i Oslo Domkirke etter 22. juli 2011, da han
sa: “Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet. Men aldri naivitet.” Rundt
om i landet svulmet våre hjerter, vi var stolt over at fredsdiplomati-kjempen Thorvald
Stoltenbergs sønn var vår statsminister og fulgte opp vårt lands tradisjon som fredsmekler
med tro på dialog og brobygging.
Alle fine ord til tross, Jens Stoltenberg følger som Erna Solberg en tankegang som tilsier at
avskrekking ved opprustning er det beste middelet til å avverge et angrep. Under den kalde
krigen var man ute av det gode selskap om man var for opprustning og imot nedrustning,
også fra USAs ståsted. Atomkrig var ikke på ønskelisten. I dag ser denne logikken ut til å
være snudd på hodet, om man skal basere seg på USAs krav om økte militærbudsjetter til 2
prosent av de respektive bruttonasjonalprodukt for alle NATOs medlemsland, og trusselen
om å trekke USA ut av nedrustningsavtalen INF. Stoltenberg og Solbergs tankegang er
dessuten i strid med Norges selvbilde gjennom hele vår nasjons historie.
Er Norge virkelig utsatt for en trussel om angrep? Fra Russland, som allment kjent er den
egentlige identiteten bak dekknavnet “Murinus” som den angripende nasjonen har fått i
NATO-øvelsen Trident Juncture? Og i så tilfelle, hvorfor? Er ikke Russland omringet på alle
kanter av våre militært overlegne allierte NATO-land? Etter murens fall har 13 land som
tidligere tilhørte Sovjetunionen blitt inkludert i NATO, og USA har utplassert militærbaser
overalt i sitt allierte territorium, inkludert vårt. Behovet for maktdemonstrasjon ser ut til å
være stort for verdens udiskutabelt største våpenmakt.
Alle ønsker vi det beste. Men hva dette beste er, og hvilke midler som fører dit, er vi ikke
alltid enige om.
Gjennom historien har man tilnærmet seg problemet om hvordan oppnå fred på ulike måter.
Ideen om Pax Perpetua, den evige freden, var introdusert på 1700-tallet og foreslår en pakt
om fred mellom de sterkeste maktene. De som ikke spiller i denne ligaen må finne seg i å
føye seg etter de sterkere maktenes agenda. Som Erna Solberg formulerte det i sin
nyttårstale i 2017: “Historien har også lært oss hvordan det er å være en liten brikke i
stormaktenes spill”.
Det mest kjente eksempelet på Pax Perpetua er kanskje Pax Augusta, etter keiser Augustus
fra Romertiden, hvor ideen var at vinnerens absolutte herredømme skulle sikre freden. I
nyere tid har dette begrepet blitt brukt på USA i form av Pax Americana, om hvem det
samme kan sies, spesielt etter den kalde krigens slutt. USAs hegemoni har ikke dekket bare
våpenmakt, men også kulturell og økonomisk makt, spredt utover hele kloden.
Pax Perpetua har dessuten vært brukt om motivasjonen for “den gode krigen”, en taleform vi
har vent oss til her i Norge for å refere til krigen for globalt demokrati, individuell frihet og
menneskerettigheter, og for å oppnå “regimeskifter” der hvor myndighetene anses som
fiendtlig stilt mot disse verdiene. Angrepet på i Libya i 2011 er et eksempel på det som har
blitt benevnt som “en god krig”, mens flere ansvarlige politikere i etterkant har stått fram som
angrende på rollen Norge og våre allierte spilte i denne krigen. Spørsmålet er hvorfor de
angret, hvis det var allmenngyldige verdier man kjempet for? Dag-Magne Lunde i
veteranforbundet NVIO sa i en kommentar til Libya-rapporten som kom i september at “Det
er viktig at soldatane kan stole på at avgjersler frå politisk hald er grundig gjennomgått og
grunngitt, slik at dei ikkje blir sitjande igjen med ein følelse av at dei har vore med på noko
dei ikkje burde”.
Rundt den franske revolusjonen forsøkte filosofen Immanuel Kant å modifisere begrepet Pax
Perpetua til å gjelde en universalistisk evig fred, som involverte alle impliserte parter på en
jevnbyrdig og gjensidig basis. Noen år senere advarte en annen tysk filosof, G. W. F. Hegel,
om at kriger i Pax Perpetuas navn kunne føre til en altomfattende krig, fordi det ikke er mulig
å tvinge universelle verdier nedover hodet på en nasjon eller et folk. De må som et fritt og
uavhengig folk selv velge dem.
Da den norske grunnloven ble undertegnet 17. Mai 1814, stod folkesuvereniteten i høysetet.
Grunnlovsforsamlingen baserte seg på Rousseaus samfunnskontraktsteori, hvor
suvereniteten i utgangspunktet tilhører folket, og ikke kan overdras til en hersker, kun til en
overordnet “almenvilje”. I praksis kom dette til å bety at folket ikke kan frasi seg
suvereniteten. Dette betyr igjen at det er vi, folket, som er våre politikere og øvrige
myndigheters oppdragsgivere, velgere og garantister, og at vi står fritt til selv å velge våre
universelle verdier og allianser.
Har vi fulgt godt nok med på hvilken kurs som stakes ut for vårt lands fremtid? Vi erfarer nå
konsekvensene av siste langtidsplan for Forsvaret som ble vedtatt for to år siden. “Norge er
NATO i nord – derfor styrker vi også ytterligere vår innsats nettopp der”, sa forsvarsminister
Ine Eriksen Søreide i forbindelse med lanseringen av planene. Om vi ønsker oss stabilitet og
forutsigbarhet, og det ser ut til å være utstrakt enighet om USAs president Donald Trumps
utilregnelighet, er det da et klokt valg å lene seg enda tyngre på en allianse hvor nettopp
denne utilregnelige presidenten sitter i førersetet?
Alle ønsker vi det beste, og vi forsøker stort sett så godt vi kan å få til en best mulig
sameksistens, uten vold og konflikt. Innbyggerne i de mest utsatte områdene av
øvelsesaktiviteten under Trident Juncture har vært fremstående eksempler på dette, når de
har møtt tusenvis av soldater med tanks og øvrig opprustning som har kjørt ut på jorder,
krysset skoleveien, larmet og bråkt og skapt forsinkelser på veiene, med en
beundringsverdig toleranse og tålmodighet. Lokalavisen Arbeidets Rett, som utgis på Røros
og dekker et område hvor øvelsen Trident Juncture har foregått spesielt tett innpå
lokalbefolkningens hverdagsliv, har de siste ukene hatt overskrifter som disse: “Mona og
Anne Marie kjørte i gang vaffelpressa da stridsvognene dundret inn i bygda” og “Ronny og
Britt våknet av at huset var omringet av soldater”, hvor saken fortsetter slik: “ Men at hele
gården skulle bli fylt opp med soldater har vi ikke fått noe beskjed om. Det er ikke noe
problem for oss. Soldatene virker så hyggelig og noen av dem spurte Ronny om å få sette
ryggsekkene sine i vedskålen så de ikke ble bløte, sier Britt.”
Det er uendelig mye godhet i menneskeheten, og i den norske befolkningen. Uten et uttalt
mål om det gode, har vi problemer med å rettferdiggjøre våre handlinger, både overfor oss
selv og andre. Også generalsekretæren i NATO, Jens Stoltenberg, bygger sine argumenter
for militær opprustning på det gode i mennesket. Men frykten er ikke godhetens beste
sengekamerat, som vi vet kan frykt føre til overilte beslutninger med uønskede
konsekvenser, uansett hvor gode intensjonene er. For mye godhet i form av passivitet og
medgjørlighet kan også slå over i negative resultater. Det er ikke enkelt å finne en oppskrift
for hvordan oppnå en varlig fredelig sameksistens, menneskeheten har strevd med dette
problemet i tusenvis av år. Men vi kan stolt finne fotfeste i vår norske
folkesuverenitets-tradisjon, som gir oss en plattform som et fritt og uavhengig folk som selv
er i stand til å velge våre universelle verdier og allianser, med sikte på fredelig sameksistens
innad i nasjonen og med våre naboland, nå og i fremtiden.