Journalist Mette Bleken writes about the political performances from
Woman Cleaning to the Global Army of Cleaners.
Link on the image.
|
If you click the image you will get to an interview where Frans Jacobi and Gitte Sætre talk about the hybrid tv-serie AREYOUREADY.TV and the main character The Living Unliving Surveillance Poet, the TV series origins, and about their own practices and the background of creative activity leading to this collaboration. This video was specially commissioned as part of Nature as Infrastructure: A proposition by The Winter Office and as part of a cross-institutional collaboration between SixtyEight Art Institute, |
Gitte Sætre talking about her artistic practice at the DesignPodcast by Per Olav Sølberg. Published in Norwegian,10/3/2019.
https://itunes.apple.com/no/podcast/contemporary-artist-gitte-s%C3%A6tre/id1430757350?i=1000431496164&l=nb&mt=2
2016 Interview at NRK P2:
Kulturhuset på P2 skriv som innleding til serien Trender og Tendenser i Kulturen: Hva har vasking med politikk å gjøre? Gitte Sætre lager sammenheng mellom krig og vaskedamer- og en snakkende elg i sin utstilling på Stiftelsen 3.14.
Anmeldelsen på p2 den 6.september er transkribert her:
Kulturhuset: Den norske kunstneren Gitte Sætre er kjent for sine performance prosjekter der hun vasker. Hun fikk blant annet stor oppmerksomhet da hun vasket fortauet med det norske flagget utenfor Stortinget i forbindelse med Dali Lama sitt besøk i Norge 2014. Nå er hun aktuell med en ny utstilling med den ladede tittelen Magic of Seven.
Kulturhuset: Spiller vasking også en rolle i den nye utstillingen til Gitte Sætre?
Mona Pahle Bjerke: Ja det spiller en rolle, ikke en hovedrolle som i de prosjektene du nevner, men absolutt så er det et aspekt ved det nye arbeider.
Kulturhuset Alle gallerier stiller ut nå over hele Norge for øyeblikket, hvorfor valgte du akkurat denne utstillingen?
Mona Pahle Bjerke: For det første så er denne utstillingen på et veldig spennende galleri som jeg følger godt med på. Og for det andre så er dette en kunstner som jeg synes har gjort mange spennende ting. Jeg merket meg med tittel på utstillingen Magic of Seven. Syvtallet er så ladet, det er så mye spennende som knyttet seg til dette. Vi har syv grunnleggende dyder, syv frie kunstner, vi har syvsakramenter i kirken. Det finnes da i det Ptolemeiske verdensbilde har vi de 7 himmelsfærer. Og jeg ble veldig nysgjerrig og veldig igangsatt av denne tittelen og tenkte at dette skal jeg få med meg.
Kulturhuset: Og så kommer du inn døren i galleriet, hva opplever du så?
Mona Pahle Bjerke: I dette litt mørke visningsrommet på Vågsallmenningen så er det da utstilt en 7 kanals film, 7 skjermer er montert i en stor sirkel, hengende ned fra taket. Du må hele tiden snu deg for å få med deg helheten. Filmen begynner med at vi ser 7 kvinner som gjør rent på sitt egen kjøkken på alle de ulike verdenshjørner. De syv kontinenter, det er Afrika, Asia, Europa osv.
Kulturhuset:Det er her vaskingen kommer inn i bildet?
Mona: Ja det er her vaskingen kommer. Så er det klippet inn mellom dette, som i et stort film collage bilder fra krig. Da er det tanks, Ubåter, jagerfly, det er kringskip, våpen og utbombede byer. Etter hvert utvikler filmen seg vider, hvor vi plutselig ser et vann, et tjern i en skog i Bergen hvor syv andre kvinner kled i hvitt og med sølv fargede hender står rundt og danner en sirkel og syner til hverandre.
Kulturhuset. Dette høres veldig mystisk ut?
Mona Pahle Bjerke: Ja. Og så mot slutten da så dukker det opp en skinnende hvit elg ut av skogen. Denne elgen den snakker om verdens smerten, tingenes tistand. Og vi kan jo høre litt lyd fra denne elgen:
Let me tell you why you are here. You are here because you know something. What you know you can’t explain. You feel it. You felt it your entire life. There is something wrong with the world. You don’t know what it is, but it is there and it has splintered your mind. It is this feeling that brought you to me.
Kulturhuset: Når du sier at det står en hvit elg og snakker så fikk jeg en komi følelse. Nå var jo dette en veldig følsom stemme, men hvordan opplevde du det?
Mona Pahle Bjerke: Det er alltid et element av humor hos Gitte Sætre, men dette er ikke sånn at du begynner å le av det. Det er på en måte mye mer naturlig, mer gripende at den begynner å snakke. Og dette beskriver også Gitte Sætre veldig eksplisitt i pressemeldingen, ritual med kvinnene rundt vannet som en motsats til det hun kaller en 7000 år gammel maskulin krigskultur på de syv kontinenter. Så det er en slags fredsnasjon.
Kulturhuset: Som en slags fredsvisjon? Høres litt ut som om mennene står for bad guys og kvinnene står for det positive?
Mona Pahle Bjerke. Ja det har du helt rett i. Bortsett fra at filmen er veldig gripende og også veldig fascinerende og suggerende rytmisk utrykk som drar deg inn så får jeg jo dette ubehaget over denne kjønns sensasjonalismen som helt unektelig er til stede i dette prosjektet. Her er kvinnen den rensende, den helende, på en måte fremtiden og håpets menneske mens mannen har fått rollen som den aggressive den krigerske. Ødeleggeren, den som har lagt verden i ruiner og dette er jo på en måte… ja det er ikke tvil om at vi har en jobb å gjøre fremdeles med likestilling og at det kanskje er nødvendig og fremheve kvinnen fremdeles. Men jeg tror på en måte at dette tjener ikke formålet med en sånn polarisering fordi at det blir en styrking av myter om at menn og kvinner er vesensforskjellige. Og vi vet jo at det er ut av slike myter at undertrykkelse og urettferdighet har vokst gjennom århundrene. Jeg tror jo at denne filmen ville vunnet veldig på at man hadde tonet ned dette kjønnsaspektet litt ned. Fordi her er det så mye interessant egentlig. Man har jo da denne, dette er en film som handler om lengsel mot helhet opplever jeg. Det er jo 7 tallet som i både jødedommen, i hinduismen, i islam og i kristendommen representerer helhet. Og det er jo fordi3 +4 og tre tallet det er trekanten som er det guddommelige, gud fader mens firkanten er jorden og det materielle. Så det er helheten det handler om, det ligger så mye interessant i seg selv. Og så synes jeg jo på en måte at hun spenner litt ben på seg selv og tar litt hull på dette veldig interessante ved å legge inn denne enkel veldig sort hvitt polariseringen mellom mann og kvinne.
Kulturhuset: Så de som vil oppsøke The Magic of Seven på Stiftelsen 3,14 må se litt bort fra det polariserte mann kvinne aspektet og tenke mer på tallet 7 og hva dere kan assosiere rundt det. Det for bli tipset.
Mona Pahle Bjerke: ja jeg kunne jo ønske meg at vi kunne invitere mannen med inn i denne fredskretsen rundt vannet.
Kulturhuset: Ja, inviter mannen inn. Og takk for intervjuet.
2016 Intervjue at the Artic Art Forum in Arkhangelsk; Russia:
2014 Intervjue mellom skribent Elizabeth Schei og kunstneren Gitte Sætre ifm sak om ytringsfrihet og sensur til Oslo Open-katalog
Ett av de tydeligste nyere eksemplene på sensur i norsk sammenheng, er behandlingen av verket Woman cleaning shame laget av kunstner og kurator Gitte Sætre. I videoen sitter Sætre på kne utenfor Stortinget og vasker bakken med det norske flagget – en handling motivert av mottagelsen Dalai Lama fikk av mange politikere under norgesbesøket hans i fjor. Videoinstallasjonen skulle vises i ett år som en del av prosjektet «Mellom Himmel og Fjord», en større mønstring med temporær kunst i Hardanger. Etter en knapp uke i vinduet på Thon Hotell Nordheimsund, ble verket demontert.
Gitte Sætre: Jeg fikk en e-post fra produsenten i Himmel og Fjord om at hotell-ledelsen fjernet installasjonen fordi noen av gjestene hadde blitt støtt av hvordan jeg behandlet flagget. Jeg tenkte vi kunne få til noen formidlingstiltak overfor publikum, men arbeidet ble bare pakket bort, sier Sætre.
Etter å ha tatt saken til TV2 mottok du massive hatmeldinger på Facebook, hvordan opplevde du det?
Gitte Sætre: Folk var så sinte. Hovedpoenget mitt var ikke å skjende flagget, men å diskutere hva vi vil at flagget vårt skal symbolisere. Jeg vil snakke om den norske selvfølelsen og utfordre vår posisjonering som en barmhjertig og fredsskapende nasjon. Dette er ikke på noen måte et ironisk verk, det er laget i frustrasjon og sinne, med en stor grad av tristhet.
Er du overrasket over at det kom så sterke reaksjoner?
Gitte Sætre: Jeg var bevist at jeg tok i bruk et kraftig virkemiddel og i ettertid ser jeg at jeg kanskje må finne andre innganger til å løfte de debattene jeg ønsker. I dette tilfellet stoppet hele diskusjonen med bruken av flagget, og overskygget totalt det som lå til grunn for handlingen min. Det er selvfølgelig problematisk.
Betyr det at slike hendelser kan føre til mer selvsensur blant kunstnere?
Gitte Sætre: Jeg kommer ikke til å sensurere meg, men jeg opplever at ytringsfriheten i Norge er en illusjon. Som norsk statsborger må jeg få kritisere de holdningene våre folkevalgte utviser og jeg må få stille spørsmålstegn ved den norske rausheten vi liker å fremheve. Det kan ikke ligge noen begrensning på hva vi får kritisere og ikke.
Vi lever jo i et felerkulturelt samfunn, hvilke utfordringer skaper det til å snakke om ’vår’ kultur?
Gitte Sætre: Utfordringene ligger i å ikke repetere det medierte. Målet må være å bidrar til å løfte blikket og se ting fra flere perspektiver. Så er det dessverre slik at distansen mellom samtidskunsten og allmennheten er stor, og det resulterer veldig ofte i at de verk som evner å si noe nytt verken blir sett eller forstått. Media, kritikere, kuratorer, etc skriver om det de kjenner, det som opprettholder, det er en svakhet både hos venstre siden og høyresiden. Jeg kunne ønsker vi var mindre redde og at det var kultur for refleksjon, tvil og at fellesskapet så vel som enkeltindividet tok i bruk sin kreativitet for å finne nye spørsmål og metoder. Den globale flerkulturelle virkeligheten vi lever i er ung og har voksesmerter og phallocentrism må nok dø før vi klarer å løse vår tids største utfordinger. Miljøet foreksempel.
Hvordan er det da å kritisere andre land og kulturer?
Uavhengige frie stemmer underbygger og gjeter demokratiet. Men per i dag er det en dødelig beskjeftigelse å kritisere enkelte ting, så her mener jeg at pedagogiske virkemidler må tas i bruk hvis man har ambisjoner om å forandre noe. Fremtiden med hensyn til konfliktpotensialet er avhenging av hvordan tilnærmingen til eksisterende og fremtidige spenningen blir. Globalisering kan både forsterke og minske polarisering.
Kan man si at reaksjonene på woman cleaning shame står i sterk kontrast til mantreaet om mer åpenhet og toleranse som fylte hele nasjonen etter 22.juli?Vi ser de samme slagordene etter angrepet på Charlie Hedbo. Har ytringsrommet forandret seg eter disse to hendelsene, slik du ser det?
Gitte Sætre: Ja, jeg stilte ut Woman Cleaning Shame like etter massakren på Charlie Hedbo, da fikk jeg kun positiv kritikk. Det har aldri skjedd før. Så selvkritikk hadde plutselig funnet sted. Det er interessant fordi det viser hvor umoden vi mennesker er. Vi må bli konfrontert med hva ytringsfrihet innebærer. Øvelse gjør mester, men når liv går tapt er prisen enorm.
Til forskjell fra Thon og etterspillet av TV2-opptredenen, opplever Sætre at hun fikk gode tilbakemeldinger når installasjonen ble vist på Kunsthuset Kabuso i Bergen og House of Foundation i Moss. Det synes å være stor forskjell på å vise kunst i kunstinstitusjoner og det vi kan kalle «offentlige rom» der allmuen i større grad ferdes?
Gitte Sætre: Helt klart, behovet for utvidet toleranse for hva man kan tillate i det ”offentlige rommet” er presserende i mine øyne, det sier mye om demokratiet status quo! Når noen ikke liker arbeidet ditt, oppstår det ofte vikarierende argumentasjon. Det er for dårlig forankret, sier man. Men hvis all kunst skal være så godt forankret at ingen noen gang blir støtt, hvilket nedslagsfelt har kunsten da? Kunstens oppgave er nettopp å forflytte måten vi tenker på. Dessverre er det slik at mange mener og tror at kunst skal være noe vakkert, noe man kan kjøpe og pryde seg med. Det kan man også, men kunsten har også andre viktige oppgaver.
Argumentet om for dårlig forankring så vi tydelig i disputten rundt Vanessa Bairds kunst i regjeringsbygget. Handler ikke dette også om den gjengse nordmanns forhold til kunst? I dag ser vi dessverre at kunstopplæringen i skolen trappes ned og ikke minst at kunstkritikken i riksmedia får mindre og mindre spalteplass.
Gitte Sætre: Jo, helt klart, det gjør oss fattigere. Vi er en ung nasjon med kort kunsthistorie, og selv om vi har de beste økonomiske ordningene for kunstnere i verden, er det så få som faktisk bryr seg om hva vi driver med. Her har særlig KORO en viktig rolle som formidler og oppdrager. Saken med Baird er en tydelig tabbe som må føre til en prinsipiell debatt om toleranse i Norge. Og det trengs oppdragelse av næringslivet, engasjerte politikere og kunstnerorganisasjoner som støtter oss.
Det hadde hjulpet stort om jeg hadde fått støtte av fagorganisasjonen min, Norske Billedkunstnere, da verket mitt ble sensurert. De ga meg ingen backing. De har riktignok bedt om unnskyldning i etterkant, men hvis vi skal ha en fri kunst i Norge, er det utrolig viktig at vi har sterke fagorganisasjoner som kan støtte oss når det stormer.
Den blåblå regjeringen ønsker å øke samarbeidet mellom kunstnere og det private markedet, men i ditt eksempel ser vi hvor lett et verk kan sensureres. Er du skeptisk til å inngå et samarbeid med det private næringsliv igjen?
Gitte Sætre: Nei, ikke egentlig. Det er jo alltid et spørsmål om man kan ha bedre kontrakter, men blir du sensurert, er det jo også helt tydelig hvem som gjør det.
Hvordan har det vært å stå i hele denne situasjonen?
Gitte Sætre: Jeg tenker i enda større grad på alle aspektene ved det jeg gjør, også mottagelsen. Det er viktig å vurdere om man klarer å stå i det hele veien, at man ikke blir redd og trekker seg ut. Det krever en god del, men for meg har saken løftet viktige prinsipielle spørsmål om demokrati, ytringsfrihet og toleranse og jeg har brukt muligheten til å snakke om dette i media og arrangerer en Gerilja Gathering workshop for kunstnere og kuratorer i Bergen til våren på tematikken som jeg gleder meg veldig til. Her stiller jeg spørsmålene: Hvordan jobbe med komplekse problemstillinger og hvordan ta i bruk de verktøyene vi kunstnere og kuratorer har til rådighet? Hva står vi opp i mot, og hvordan ’sikre’ at resultatet samsvarer med intensjonene?
Hva kan en avantgarde posisjon være i dag?
Så det har kommet masse positivt ut av alt dette!
Ett av de tydeligste nyere eksemplene på sensur i norsk sammenheng, er behandlingen av verket Woman cleaning shame laget av kunstner og kurator Gitte Sætre. I videoen sitter Sætre på kne utenfor Stortinget og vasker bakken med det norske flagget – en handling motivert av mottagelsen Dalai Lama fikk av mange politikere under norgesbesøket hans i fjor. Videoinstallasjonen skulle vises i ett år som en del av prosjektet «Mellom Himmel og Fjord», en større mønstring med temporær kunst i Hardanger. Etter en knapp uke i vinduet på Thon Hotell Nordheimsund, ble verket demontert.
Gitte Sætre: Jeg fikk en e-post fra produsenten i Himmel og Fjord om at hotell-ledelsen fjernet installasjonen fordi noen av gjestene hadde blitt støtt av hvordan jeg behandlet flagget. Jeg tenkte vi kunne få til noen formidlingstiltak overfor publikum, men arbeidet ble bare pakket bort, sier Sætre.
Etter å ha tatt saken til TV2 mottok du massive hatmeldinger på Facebook, hvordan opplevde du det?
Gitte Sætre: Folk var så sinte. Hovedpoenget mitt var ikke å skjende flagget, men å diskutere hva vi vil at flagget vårt skal symbolisere. Jeg vil snakke om den norske selvfølelsen og utfordre vår posisjonering som en barmhjertig og fredsskapende nasjon. Dette er ikke på noen måte et ironisk verk, det er laget i frustrasjon og sinne, med en stor grad av tristhet.
Er du overrasket over at det kom så sterke reaksjoner?
Gitte Sætre: Jeg var bevist at jeg tok i bruk et kraftig virkemiddel og i ettertid ser jeg at jeg kanskje må finne andre innganger til å løfte de debattene jeg ønsker. I dette tilfellet stoppet hele diskusjonen med bruken av flagget, og overskygget totalt det som lå til grunn for handlingen min. Det er selvfølgelig problematisk.
Betyr det at slike hendelser kan føre til mer selvsensur blant kunstnere?
Gitte Sætre: Jeg kommer ikke til å sensurere meg, men jeg opplever at ytringsfriheten i Norge er en illusjon. Som norsk statsborger må jeg få kritisere de holdningene våre folkevalgte utviser og jeg må få stille spørsmålstegn ved den norske rausheten vi liker å fremheve. Det kan ikke ligge noen begrensning på hva vi får kritisere og ikke.
Vi lever jo i et felerkulturelt samfunn, hvilke utfordringer skaper det til å snakke om ’vår’ kultur?
Gitte Sætre: Utfordringene ligger i å ikke repetere det medierte. Målet må være å bidrar til å løfte blikket og se ting fra flere perspektiver. Så er det dessverre slik at distansen mellom samtidskunsten og allmennheten er stor, og det resulterer veldig ofte i at de verk som evner å si noe nytt verken blir sett eller forstått. Media, kritikere, kuratorer, etc skriver om det de kjenner, det som opprettholder, det er en svakhet både hos venstre siden og høyresiden. Jeg kunne ønsker vi var mindre redde og at det var kultur for refleksjon, tvil og at fellesskapet så vel som enkeltindividet tok i bruk sin kreativitet for å finne nye spørsmål og metoder. Den globale flerkulturelle virkeligheten vi lever i er ung og har voksesmerter og phallocentrism må nok dø før vi klarer å løse vår tids største utfordinger. Miljøet foreksempel.
Hvordan er det da å kritisere andre land og kulturer?
Uavhengige frie stemmer underbygger og gjeter demokratiet. Men per i dag er det en dødelig beskjeftigelse å kritisere enkelte ting, så her mener jeg at pedagogiske virkemidler må tas i bruk hvis man har ambisjoner om å forandre noe. Fremtiden med hensyn til konfliktpotensialet er avhenging av hvordan tilnærmingen til eksisterende og fremtidige spenningen blir. Globalisering kan både forsterke og minske polarisering.
Kan man si at reaksjonene på woman cleaning shame står i sterk kontrast til mantreaet om mer åpenhet og toleranse som fylte hele nasjonen etter 22.juli?Vi ser de samme slagordene etter angrepet på Charlie Hedbo. Har ytringsrommet forandret seg eter disse to hendelsene, slik du ser det?
Gitte Sætre: Ja, jeg stilte ut Woman Cleaning Shame like etter massakren på Charlie Hedbo, da fikk jeg kun positiv kritikk. Det har aldri skjedd før. Så selvkritikk hadde plutselig funnet sted. Det er interessant fordi det viser hvor umoden vi mennesker er. Vi må bli konfrontert med hva ytringsfrihet innebærer. Øvelse gjør mester, men når liv går tapt er prisen enorm.
Til forskjell fra Thon og etterspillet av TV2-opptredenen, opplever Sætre at hun fikk gode tilbakemeldinger når installasjonen ble vist på Kunsthuset Kabuso i Bergen og House of Foundation i Moss. Det synes å være stor forskjell på å vise kunst i kunstinstitusjoner og det vi kan kalle «offentlige rom» der allmuen i større grad ferdes?
Gitte Sætre: Helt klart, behovet for utvidet toleranse for hva man kan tillate i det ”offentlige rommet” er presserende i mine øyne, det sier mye om demokratiet status quo! Når noen ikke liker arbeidet ditt, oppstår det ofte vikarierende argumentasjon. Det er for dårlig forankret, sier man. Men hvis all kunst skal være så godt forankret at ingen noen gang blir støtt, hvilket nedslagsfelt har kunsten da? Kunstens oppgave er nettopp å forflytte måten vi tenker på. Dessverre er det slik at mange mener og tror at kunst skal være noe vakkert, noe man kan kjøpe og pryde seg med. Det kan man også, men kunsten har også andre viktige oppgaver.
Argumentet om for dårlig forankring så vi tydelig i disputten rundt Vanessa Bairds kunst i regjeringsbygget. Handler ikke dette også om den gjengse nordmanns forhold til kunst? I dag ser vi dessverre at kunstopplæringen i skolen trappes ned og ikke minst at kunstkritikken i riksmedia får mindre og mindre spalteplass.
Gitte Sætre: Jo, helt klart, det gjør oss fattigere. Vi er en ung nasjon med kort kunsthistorie, og selv om vi har de beste økonomiske ordningene for kunstnere i verden, er det så få som faktisk bryr seg om hva vi driver med. Her har særlig KORO en viktig rolle som formidler og oppdrager. Saken med Baird er en tydelig tabbe som må føre til en prinsipiell debatt om toleranse i Norge. Og det trengs oppdragelse av næringslivet, engasjerte politikere og kunstnerorganisasjoner som støtter oss.
Det hadde hjulpet stort om jeg hadde fått støtte av fagorganisasjonen min, Norske Billedkunstnere, da verket mitt ble sensurert. De ga meg ingen backing. De har riktignok bedt om unnskyldning i etterkant, men hvis vi skal ha en fri kunst i Norge, er det utrolig viktig at vi har sterke fagorganisasjoner som kan støtte oss når det stormer.
Den blåblå regjeringen ønsker å øke samarbeidet mellom kunstnere og det private markedet, men i ditt eksempel ser vi hvor lett et verk kan sensureres. Er du skeptisk til å inngå et samarbeid med det private næringsliv igjen?
Gitte Sætre: Nei, ikke egentlig. Det er jo alltid et spørsmål om man kan ha bedre kontrakter, men blir du sensurert, er det jo også helt tydelig hvem som gjør det.
Hvordan har det vært å stå i hele denne situasjonen?
Gitte Sætre: Jeg tenker i enda større grad på alle aspektene ved det jeg gjør, også mottagelsen. Det er viktig å vurdere om man klarer å stå i det hele veien, at man ikke blir redd og trekker seg ut. Det krever en god del, men for meg har saken løftet viktige prinsipielle spørsmål om demokrati, ytringsfrihet og toleranse og jeg har brukt muligheten til å snakke om dette i media og arrangerer en Gerilja Gathering workshop for kunstnere og kuratorer i Bergen til våren på tematikken som jeg gleder meg veldig til. Her stiller jeg spørsmålene: Hvordan jobbe med komplekse problemstillinger og hvordan ta i bruk de verktøyene vi kunstnere og kuratorer har til rådighet? Hva står vi opp i mot, og hvordan ’sikre’ at resultatet samsvarer med intensjonene?
Hva kan en avantgarde posisjon være i dag?
Så det har kommet masse positivt ut av alt dette!